Mareritt

Mareritt er fæle greier, særlig når de oppleves i våken tilstand, slik jeg gjorde det.
En vanskelig og dårlig oppstablet tid i livet mitt gjorde at det ble svært vanskelig for meg i en periode. Jeg hadde nok ikke så stor tro på at det fantes en Gud på den tiden.
I en helt spesiell situasjon kom jeg til veis ende, møtte veggen som vi ofte sier.
Det var da jeg ba til Gud for første som jeg kan huske. Jeg ba slik: kjære Jesus, hvis det er sant at du finnes, så ber jeg at du hjelper meg nå. Dette var en tvilers bønn, min bønn.
Jesus hørte min første spinkle bønn og han ga meg langt mer enn det jeg greide å be om:
Jeg ble en kristen høsten 1979, noe som endret mange av mine tidligere holdninger.

Når jeg hadde blitt en kristen gikk det minst i 100, dette er nok ganske vanlig for svært mange. Etter hvert som tiden gikk ble jeg klar over at jeg hadde mye søppel inni meg som var i ferd med å ble borte litt etter litt. Det var liksom en del ting i livet mitt som ikke passet sammen med det å være en kristen, passet ikke sammen med meg lenger. Tobakken var en av de tingene som jeg så klart at jeg ikke kunne fortsette med.
Her begynner mitt verste mareritt, noensinne, et som skulle vare i mer enn fire år.
På den tiden røkte jeg vanligvis ca 40 til 50 sigaretter om dagen. Det ble gjerne til at jeg åpnet en ny pakke Tiedemanns Gul hver dag, slik var det bare den gangen, mye røyking.

Jeg greide ganske enkelt ikke å slutte med tobakken. Jeg ba ofte om forbønn i den menigheten jeg gikk i på den tiden. Enkelte ganger greide jeg å holde opp noen få dager, men så ble det full rulle igjen. Etter å ha blitt bedt for en rekke ganger gjennom flere år synes jeg det ble mer og mer håpeløst. På en måte måtte jeg prestere å greie dette, og jeg følte at alle så ned på meg hver gang jeg sprakk på røykslutten min, jeg ble liksom et null.
Etter gjentatte ganger med mislykket røykeslutt synes jeg det ble direkte flaut å spørre om noen ville be for og med meg. Jeg gikk nå inn i en forferdelig vanskelig tid, sannsynligvis den verste krisen i hele livet mitt. På den tiden begynte jeg å trekke meg bort fra menighet og venner. Jeg følte meg totalt mislykket som kristen og den onde plaget meg natt og dag.

Nå kom jeg inn i en fase der jeg ikke orket å snakke med noen om hvordan det gikk med meg og min verste fiende Tiedemanns Gul. Jeg gikk lite på møter og pilte alltid ut først av alle. jeg orket ikke alle spørsmålene om røykingen min. Hvordan går det med røykslutten din Kjell, dette spørsmålet fikk jeg gjentatte ganger. For meg ble det bare salt i sårene og det førte til enda mer problemer. Jeg skjønte at ingen forsto hverken meg eller problemet med tobakken. For mange var jeg nok bare en viljesvak synder.Dette begynte å gå på helsa løs og jeg tenkte ikke på annet enn røyk og røykslutt 24 timer i døgnet. Det ble mange fortvilte tårer på den tiden og enda flere bønner til Gud. Jeg følte ofte at det var som å be i en bøtte, det nyttet liksom ikke, men jeg fortsatte likevel å be til min Gud, med håp.

Når jeg innimellom prøvde meg på en slutte å røyke periode, ville jeg aldri besøke, eller ha besøk av folk som røkte. Dette ble nok et inngrep i omgangskretsen min. Mine kristne venner hadde jeg holdt på god avstand i lange perioder. På den måten levde jeg et ensomt og trist liv, uten mål og mening, alene med tanker og marerittet: tobakk natt og dag.
Hver gang jeg skulle slutte å røyke fylte jeg tobakkspakken med vann før jeg kastet den i søppeldunken. På den tiden var det ingen kiosker, eller bensinstasjoner med nattåpent, det var grusomt. Ofte syklet jeg inn til hotell Klubben i Tønsberg for å kjøpe ny røyk ved tre fire tiden om natten. En natt hadde jeg en ekkel drøm. Jeg så meg selv syk og med mange leger med hvite frakker rundt meg. De mumlet om moe som jeg ikke fikk høre, en veldig ekkel drøm som jeg ikke greide å få ut av tankene.

Marerittet fortsatte å rulle nådeløst innover livet mitt og jeg tenkte bare på tre ting, røyk, røyk og atter røyk. I en periode hadde jeg greid å holde opp med tobakken i noen uker og tanken på at jeg ikke skulle røyke mer, ga både glede og angst samtidig.
En dag fikk jeg besøk av en venn som røkte og som visste godt at jeg slet veldig med røyken. Han visste også at jeg ikke greide å nekte han å røyke inne hos meg. Dette ble forferdelig og jeg ønsket han dit peppern grodde, eller noe sånt, mange fæle tanker.
Jeg kjempet meg gjennom denne kvelden og følte meg både lite lur og lite kristen på grunn av de stygge tankene. Denne mannen var ikke en virkelig venn, venner gjør ikke sånt.
Kveldens lettelse og høydepunkt var da mannen gikk og jeg kunne puste frisk luft igjen.

Denne kvelden førte til nok et fall, et nederlag som jeg slet enormt med i lang tid.
Av alle ting så glemte mannen tobakkspakken sin hos meg og det gjorde at jeg fikk enda et problem. Jeg ønsket ikke å ha tobakk i huset, for da visste jeg hvordan det ville ende. Kaste tobakken hans kunne jeg heller ikke, for den var jo ikke min, hva nå?
Jeg puttet pakken inn i skapet med tanke på å levere den neste gang han kom innom.
Fra denne dagen tenkte jeg bare på en ting: tobakkspakken i skapet,
Uansett hva jeg holdt på med så var denne pakken med røyk i tankene mine hele tiden.
En dag hendte det noe på jobben som gjorde med trist og lei meg og jeg fant ganske fort et botemiddel, nå trengte jeg virkelig en røyk, bare en eneste, bare en gang, bare en røyk til.

Vel, resten kan jo alle tenke seg, ikke nok med at jeg sprakk på røykeslutten min, men nå hadde jeg stjålet tobakken også. Dette ble virkelig en nedtur som var vond og svært bitter. Om det var ille før, så ble det verre nå.
Jeg fortsatte min ensomme bitre kamp og røyken gikk seirende gjennom alle mine store og små anstrengelser for å få bukt med den. I tiden som fulgte var jeg sikker på at det var like før det klikka for meg, jeg greide ikke å tenke fornuftig lenger, tenkte bare på røyken.
En Lørdag hendte det noe som jeg alltid kommer til å huske. Jeg satt alene i stuen hjemme å tenkte gjennom alt jeg hadde gjort de siste fire årene for å slutte med tobakken. Det var ikke flere ideer igjen, jeg hadde prøvet alt som sto i min makt for å bli kvitt min verste fiende. Alt håp synes nå å være ute, hva var vitsen med å ha det slik, var det verd slitet?

Der og da bestemte jeg meg. Fra og med i dag skal jeg aldri noensinne forsøke å bli kvitt tobakken. Nå skal jeg aldri mere ha problemer på grunn av sigaretter, nå vil jeg røyke så lenge det passer meg. Den dagen ble det mange bønner til min Gud. Jeg sier til Gud i bønnen min: Jeg greier ikke mer, hvis du vil ha bort røyken fra mitt liv nå, så må du gjøre det. Du må gjøre det slik at jeg aldri kan ta æren selv om tobakken blir borte. Gjør det slik at jeg kan gi deg æren, bare du. Amen. Det var det, nå kunne jeg endelig slappe av og ta meg en røyk med god samvittighet. Det var jo ikke mitt problem lenger, skulle det skje noe med røyken nå, så måtte Gud ordne det, jeg ville ikke mer.
Det jeg ikke visste da, var at jeg sto foran et av de største under i hele mitt liv.

Jeg hadde bestemt meg for aldri mer kamp mot røyken på Lørdag og tre dager senere, på Tirsdag fikk jeg en merkelig opplevelse som aldri kan slettes i mitt minne.
Jeg skulle ut å gå meg en lang tur den dagen. Med en sigarett i munnviken og mange i skjortelomma satte jeg kursen mot Teieskogen og sunn frisk luft, noe jeg trengte sårt.
Med nok røyk i lomma trasket jeg trøstig i vei mot skogen, noe jeg ofte gjorde når jeg hadde det tøft, var nedfor og deprimert. Så skjedde det, det var akkurat som om en stemme sier høyt og tydelig. Nå Kjell, nå må du bestemme deg for hva du vil ha med deg videre i livet, enten helsa, eller tobakken. Plutselig dukket den ekle drømmen opp igjen, den med leger i hvite frakker. At det var Gud som talte til meg var jeg ikke i tvil om.

Nå skjønte jeg at Gud mente alvor, her møtte jeg veggen, veis ende, på en måte og jeg begynte å gråte. Etter denne opplevelsen gikk jeg rundt i Teieskogen og gråt i mange timer. Jeg trasket rundt og var liksom på en måte ikke til, tenkte ikke på noe annet enn det møtet jeg hadde hatt med min Gud. Alt var så rart, det hadde skjedd noe med meg, noe jeg ikke kunne forklare. Da tårene tok slutt etter en del timer begynte jeg på hjemveien.
Jeg visste innerst inni meg at fra nå av slipper jeg å røyke mer, jeg følte meg så fri, så lett til sinns. Straks jeg var hjemme hentet jeg all tobakken og gikk med besluttsomme skritt mot søppeldunken med jernlokk. Plutselig var det som en stemme hvisket foraktelig inni meg. Du greier aldri å slutte å røyke Kjell, bare gi opp først som sist, du klarer ikke dette du.

Nei, ropte jeg høyt, jeg er fri i Jesu navn. Så kastet jeg tobakken i søppeldunken og slo jernlokket igjen så hardt jeg kunne. Lokket bråket nok fælt når det traff dunken, men det blåste jeg i. jeg var fri, virkelig fri. Dette hendte 1983 og jeg har aldri etter denne opplevelsen hatt lyst på røyk. Ikke en eneste gang har jeg tenkt på at det hadde vært godt med en sigarett. Siden det var Gud som tok seg av mitt tobakksproblem kan jeg aldri ta ære av å ha fått til dette selv. Hver gang noen sier at jeg var flink som klarte å slutte, må jeg fortelle at det var ikke jeg som gjorde det, men Gud. Etter at jeg overlot saken til Gud var problemet jeg hadde slite med i fire år borte på et øyeblikk, slik er undrenes Gud.

Som dere sikkert skjønner, så har jeg ingen ting å skryte av når det gjelder min røykeslutt. En ting som ikke er vanskelig er vel ikke noe å være stolt av? for da har jeg jo ikke prestert noen verdens ting selv. Siden jeg ga opp å slutte med tobakken, synes jeg dette er et stort under, særlig i lys av at jeg røkte bortimot femti sigaretter om dagen.
Skal jeg være stolt av noe så må det være min Gud, det er han som skal ha all æren for dette underet i mitt liv. Det er Jesus som har satt meg fri og opprettet en kilde av liv inni meg, en kilde til glede og hjelp i hverdagen, en kilde som aldri går tom.
Jeg vet godt hvordan det er å være lenket til nikotin og jeg vet hvordan det er å være fri.

Skulle du være en kristen som aldri har røkt, så bør du tenke over at den som har møtt Jesus og sliter med tobakk, eller andre ting i livet, det menneske vet godt at det er galt. Det er den Hellige Ånds oppgave å overbevise om synd og da er det tåpelig av oss som er kristne og stadig peke på det som se galt i andres liv, det skaper bare mismot.
Hver gang vi kommer med pekefingeren og kommenterer hva som er rett og galt, dytter vi våre venner sakte men sikkert bort fra oss, er det dette vi ønsker? Er det Guds vilje?
Vårt håp er at vi har en Frelser, Jesus Kristus, han som sa: heller ikke jeg fordømmer deg. Mitt forslag: Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere.
Peters første brev kapittel 5 vers 7
Skrevet av: Kjell Breimyr
Link til Marerittet

Du kan gjerne ta kopier av min historie til privat bruk
Om du ønsker å sende den til venner er det helt greit
Du kan også ha link til siden på din hjemmeside
Her er : http://www.breimyr.no/mareritt.htm
Eller send linken til vennene dine.
Lykke til. Hilsen: Kjell Breimyr

Tilbake til Nistepakka
Klikk på banneret

Send gjerne en mail om du har lyst, til å kontakte meg.
Tilbakemeldinger er alltid hyggelig.


	`Mareritt`
Tilbake til Nistepakka	Siden er oppdatert: 04.04.04